Vi ble for ikke så lenge siden kontaktet av en stor norsk aktør som ønsket Pizzamani inn i et av sine handlesenter. Ved første øyekast virket det svært forlokkende med høy omsetning og gode utsikter for inntjening. Men det ble til slutt nei.
De første tanker var positive
Aktøren som tok kontakt presenterte store planer for videre utvikling av senteret. De så Pizzamani som et bra tilskudd til denne utviklingen. Vi fattet naturligvis interesse for prosjektet og gikk i samtaler med senteret for å se på mulighetene. Lokasjonen på senteret var bra, og vi kunne selv påvirke videre utvikling av denne.
De var veldig åpne for gode løsninger både arealmessig og økonomisk utgangspunkt. Jeg brukte så en del tid på å sette opp noen forberedende budsjett på både regnskap og investeringer. Jeg er nokså impulsiv av meg, så jeg var allerede ute og hentet inn priser på både ovner og utstyr.
Jeg trengte naturligvis også en dyktig person til å drive den nye restauranten. Og da helst en som også var interessert i være deleier. Jeg var i kontakt med først en person, og så en til som jeg mente brurde være den riktige driveren.
Begge takket etter noe betenkningstid nei til tilbudet
At begge jeg hadde i tankene som drivere takket nei til tilbudet, gjorde at jeg måtte se på andre muligheter. Jeg måtte da hente inn en driver som sannsynligvis ikke hadde samme kjennskap til Pizzamani som de to første. Ville det fungere? Tankene begynte å spinne, og tvilen satte inn. Var det virkelig dette jeg så for meg at Pizzamani skulle bli til? En restaurant på et kjøpesenter?
Jeg ble mer og mer i tvil om dette var det riktige å gjøre. Jeg luftet tankene for kona som umiddelbart mente at det definitivt ikke ville bli det samme som på Moi. Ikke på et kjøpesenter. Det måtte da heller vært i en tilsvarende bygning/lokale som Fossekallen. De besøkende måtte føle at de “kom hjem til Moi”. Og ikke minst måtte man sikre at man hadde kontroll på kvaliteten.
Pizzamani har fosset frem i et forrykende tempo. Det er ikke lenge siden jeg stod hjemme på kjøkkenet. Det kan faktisk gå enda raskere andre veien om man ikke gjør ting riktig.
Moi forblir episenteret for pizzagalskap
Jeg ser ingen grunn til å risikere den gode omtalen vi har fått fra både media og gjester. Vi må ta vare på 6’eren vi fikk i Stavanger Aftenblad. Jeg tror at det var totalkonseptet som gav oss dette terningkastet.
Og man skal ikke kimse av den flotte beliggenheten ved elven, rett over den gamle vernede broen fra 1844. Det er noe helt unikt med denne plassen, noe som det vil være vanskelig å gjennskape andre steder. Det betyr ikke at det er utelukket i fremtiden å åpne en restaurant en annen plass. Men da må det være den riktige plassen med de rette driverne. Noen som virkelig forstår hva vi holder på med her på Moi.
Og hva er det så vi holder på med her på Moi som er så unikt? Jo, vi koser oss skvett ihjel med med pizza og fantastiske gjester i unike lokaler som stammer fra 1800-tallet. Bygningen var opprinnelig en stolfabrikk i en bygd tuftet på møbel og trevareindustri.
Lenge leve pizzagalskapen på Moi!
